Weraba

Nå er det allerede nesten en uke siden jeg, Marie Louise og Naomi pakket sekkene og koffertene våre stappfulle og satte kursen mot flyplassen en siste gang. De siste dagene har vært nesten uvirkelige. Pastoren i kirka vår kommer fra USA, og skulle også reise hjem nå etter å ha bodd og arbeidet i Uganda i ni år. Han sa at det føltes som når et høytrykk og lavtrykk møtes: på den ene siden vil man reise hjem, tilbake til de man er glad i og det som føles trygt, men man føler seg også dratt mot dette nye hjemmet som man er blitt vant til og alle de nye vennene man har fått her. Når lavtrykket og høytrykket kolliderer, blir det storm. Det var akkurat slik jeg også følte meg. Fanget i en forvirret tornado av motstridende følelser. Ja, det høres kanskje pompøst ut, men det var sånn det var. De siste ukene i Uganda var fylt av så mange gode minner og opplevelser. Da vi hadde en samtale med sjefen vår fra Strømmestiftelsen for å snakke om året som hadde gått, fikk vi spørsmålet: «Hva var det verste som skjedde?» og vi hadde helt ærlig ikke noe svar til det. Dette året har vært nesten uten dårlige opplevelser, uten alvorlige uhell eller store konflikter. Jeg må bare gi all ære til de tre jentene jeg har bodd med for å være så modne og reflekterte som de er, det er sammen at vi har klart å gjøre dette til et fantastisk år.

Fortsatt er jeg utrolig forvirret og usikker på hva som egentlig har hendt. Går det virkelig an at planeten Norge og planeten Uganda finnes på en og samme tid, på samme jordklode? På noen timer har jeg beveget meg fra regntid, bananpalmer, storhornede kyr midt i veien, moskérop, damer som balanserer hva det skal være på hodet, tette og klamme markeder, den smilende, men litt frekke, dama som selger tomater og de mangfoldige Miles2Smiles-barna, til Amsterdam flyplass som er støvfri, har førti typer kaffe, selvspylende toalett og traller med knirkefrie hjul. Enda et par timer senere er jeg på Kjevik, med frisk norsk luft, grantrær, narvesen, tunneler og broer, snøflekker og måker. En ting er sikkert: vi lever i en mangfoldig og kontrastfylt verden. Selv etter et par dager i Norge merker jeg at jeg ikke helt klarer å skjønne hvordan jeg skal reagere på det å være tilbake. Eller hva jeg skal blogge om. De siste ukene var jeg uten internett, og måtte derfor hoppe over blogginlegg om både et møte med korrupt politi, livet mitt som mor til ti babyer på miles, hvordan vi kom tett innpå da politiet møtte fredelige demonstrasjoner med tåregass og gummikuler, eller hvordan Birgits siste kveld i Uganda ble feiret med kinesisk farvelsang på en altfor fjong restaurant. Det er med andre ord mye rart som går og surrer under håret mitt. Det er forhåpentligvis en bra ting.

Det verste med å reise var å måtte forlate alle bestevennene mine på Miles2Smiles, uten at de visste at jeg reiste for godt. Det er ufattelig urettferdig at jeg kan sette meg på et fly og reise av sted, mens de blir igjen for å leve ut skjebner så annerledes fra min egen. Jeg har så mange drømmer for dem, de skulle bare visst. Jeg håper noen av dem vet hvor mye de har betydd for meg og hvor mye de har lært meg, bare ved å være seg selv. Farvel for nå.

Weraba er luganda og betyr farvel.
Dette innlegget ble publisert i Alt mulig, Miles2Smiles, Uganda. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Weraba

  1. alvin schulze sier:

    velkommen hjem Kristine – det skal bli gøy å treffe deg igjen.
    Du er en alle tiders jente og vi er stolte og glade over å kjenne deg.
    hilsen Magnhild og Alvin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s