Overskrift

Det har skjedd litt av hvert den siste uka, jeg har som så mange ganger før i Uganda opplevd ting for første gang. La meg dele.

  1. Jeg har vært hos legen og fått diagnosen “amøbe”. Oppmuntrende.
  2. Jeg har våknet opp på natta av at senga rister og har, etter et par forvirrende sekunder, skjønt at det er jordskjelv på gang (andre muligheter: 1.pensjonisten under oss har fest. 2.Birgit har bindt fast tau i senga mi og sitter utenfor døra og rykker i det). Det gikk heldigvis bra med porselenet.
  3. Jeg har hilst på en fyr nede i gata som introduserte seg selv slik: “YES,” (peker på seg selv) “you know me? You are my father.” Jeg var dessverre allerede på vei med motorsykkeltaxi og fikk derfor ikke anledning til å stifte nærmere bekjentskap med sønnen min.
  4. Jeg har betalt en regning. Tankene mine vandret stadig tilbake til 60-talls teorien min (les den her) der jeg stod i kø i banken med utfylt kvittering (med kontonummer som inneholder det kjente og kjære tallet “H”) og kontantene klare. Inngangen til banken er forresten nevneverdig. For å komme inn, måtte man inn én og én i en rund glasskapsel, vente der i tre sekunder, så åpnet den på andre siden. Birgit og jeg var enige om at de kapslene antagelig kunne beame deg av gårde til hvilken som helst bank i verden, men de tekniske detaljene bak en slik beaming kan vi lite om, og endte derfor opp med å komme ut igjen på Kampalas gater.
  5. Sist, men ikke minst, jeg har feira kvinnedagen i den utroligste sammenkomsten jeg kan forestille meg. Det foregikk på et digert, lukka område, flystripa i Kampala, og det var tusenvis av uniformerte politi og soldater, et digert militærkorps, og et par tusen kvinner (og noen menn) fra forskjellige foreninger som var samlet for å gå parade for… ja det kan man jo egentlig lure på. Det var noen hundre festkledde mennesker som satt på sidelinja og så på det hele, men hedersplassen hadde ministrene, og presidenten selv. Dagen, som begynte ivrig og glad, utviklet seg til å bli en venteprøve for æresgjesten. Vi stod oppstilt på linjer og rekker over halve flystripa (det føltes som å være del av en eller annen Nord-Koreansk parade) og myste mot scenen flere hundre meter borte, hvor vi skimta både skoleelever, kampsportutøvere og populære sangerinner, som underholdt med ryggen mot oss og fronten vendt mot hedersplassene. Det var en av de varmeste dagene vi har hatt så langt, og der vi stod midt i solsteika tok det ikke mange timene før de oppstilte soldatene begynte å svime av. Røde Kors løp fram og tilbake med bårene sine og ble både mer dramatisk og mer spennende å følge med på enn konferansierens tale om helse og svangerskap. Etter et par timer kom sjefen sjøl, til stor jubel fra kvinnene som nettopp hadde fortalt oss om arrogansen og latskapen til samme mann.

Ukas videoblogg: Kvinnedagen, så mye som sensuren tillater oss å vise dere.

Ett minutt 16
Dette innlegget ble publisert i Nonsens, Uganda, Vlogg og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Overskrift

  1. Marie sier:

    Jeg liker bloggen din!

  2. Krish sier:

    Du æ tøff

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s