Verri merri

kompaSANY0222

Juleferien er allerede i gang i Uganda. Vi hadde gledet oss lenge til den store juleavslutningen vi skulle ha på Miles2Smiles, og Catherine (sjefen over alle sjefer) hadde virkelig slått på stortromma for denne festen. Allerede dagen før festen var det flere mødre på skolen og hjalp til med å skrelle et kolossalt antall grønne bananer, sortere ris, rydde og feie. Dugnadsånden er heldigvis langt ifra død.

Vi hadde prøvd å øvd inn julespill med de eldste elevene, med varierende hell, og vi skulle møte opp på fridagen for å reise til kirka og øve der. Afrikanske som vi er blitt ser vi bare på klokka én gang om dagen, og kommer dermed sjeldent på riktig tid til noe som helst. Denne dagen var intet unntak, og en halv time etter avtalt tid ringte Catherine oss med skjelvende pust og skingrende stemme og lurte på hvor vi var. Vi hurtet av gårde til Miles og fant altså en hel gjeng med hyggelige mødre som var kommet for å hjelpe til før den store festen. Mannen som hadde kjørt Catherine til kirka kom tilbake til Miles og henta oss, ei lærer og alle 13 barna, stappa oss inn i bilen og kjørte endelig av gårde til kirka. Da vi kom fram innså vi at vi ikke var de eneste som skulle opptre på gudstjenesten neste dag. Tvert imot var kirka full av barneskoleklasser som stod spredd i grupper med sangtekster i hånd. Da scenen ble ledig var det vår tur i ilden. Meg og Birgit var, som er blitt normalen, de eneste hvite i området. Mer skulle egentlig ikke til for at de andre i kirka skulle slippe det de hadde i hendene og sette seg ned ved scenen for å iskue en barnehageoppsetning av Bibelens julefortelling, som har vært øvd igjennom fem ganger og med tre forskjellige språkbarrierer (vi forstår ikke luganda, barna forstår ikke norsk, og lærerne som skal oversette forstår ikke engelsk). Lydmannen i kirka var utrolig optimistisk og syntes det var på sin plass at dette foregikk med bruk av mikrofoner. Publikum fikk altså gleden av å se to norske jenter hviske febrilsk “nei, kom her!” og replikker som “thank you very much” bli ropt inn i mikrofonen, mens flokken vår av ugandiske unger surrer rundt på scenen, tilsynelatende uten snøring om hva de er med på, i fem minutter. Etterpå fikk vi spredd applaus og et tappert smil fra lydmannen. Med det var visst besøkstiden vår over, og vi klemte oss inn i bilen og kjørte hjem igjen til Miles2Smiles, litt svettere enn tidligere på dagen.

mary joseph

Neste dag var vi klare for premiere etter den glimrende generalprøven. I kirka hadde både Strømmestiftelsens regionssjef og to norske professorer tatt plass, og dette satte så klart ekstra press på seksåringene. Heldigvis kom vi oss igjennom hele julespillet, med litt mikrofonstjeling, gjentakelse av replikker, en Josef som ikke vil holde armen rundt Maria og seks unger som i utgangspunktet ikke var med på skuespillet, men av en eller annen grunn stod midt på scenen gjennom hele spillet.

kompaSANY0205

Vel tilbake på Miles2Smiles kan du tro det var duket for fest. Maten var tilberedt i flere timer og i enorme kvanta, foreldre (for det meste mødre) og søsken hjalp til med å gjøre gården stappfull, og hadde ikke spart på noe da det kom til finklær og stas. Barna hadde øvd inn både tre og fire sanger som de framførte for et humrende publikum. Dagens høydepunkt var da avgangsklassen fikk komme på scenen i kapper og motta både vitnemål og stolt applaus. Etter jul skal de begynne på barneskolen i første klasse. Mange av mødrene sliter med å finne nok penger, men Miles2Smiles har heldigvis et samarbeid med ei engelsk kirke som har funnet faddere til kompisene våre, slik at alle sammen nå får begynt på skolen.

kompaSANY0194

Jeg og tante Bridgit har nok aldri vært så stolte som da vi så Top Class stå og ta imot vitnemålene sine. Vi kommer til å savne dem kjempemasse etter jul, men vi skal så klart besøke dem på skolen, som de kule tantene vi mener vi er. I ukens julekalendervlogg får de se enda mer fra juleavslutninga!

kompaSANY0192

Og nå er det bare to fredager til jul, tenk på det. Vi vender snyteskaftet mot Kenya, kurs og KYSTEN, endelig. Mange ugandere har aldri sett havet. Jeg ser for meg at da må man lengte noe veldig etter å få sett havet, men det er visst bare en romantisk forestilling jeg har. Det er tydeligvis ikke så lett å lengte etter noe man ikke skjønner hva er, ifølge kusinene til lugandalæreren vår. De møtte vi da vi lagde pizza til ham og familien hans – som aldri hadde sett eller smakt pizza før. Ja, det stemmer. Ole Gunnar Solskjær har de hørt om, men ikke pizza. Sula bulungi.

Ett minutt adventskalender 2 av 4
Dette innlegget ble publisert i Miles2Smiles, Vlogg og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Verri merri

  1. Lene Danielsen sier:

    Hei. Gøy å lese om juleforberedelsene. Julespillet deres kunne foregått på (nesten) samme vis i hvilken som helst av våre barnehager:-) de skal være litt «tull ball» i sånne oppsetninger, det er det som gjør det så sjarmerende!

    Ha en fin førjulstid i varmen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s