Weraba

Nå er det allerede nesten en uke siden jeg, Marie Louise og Naomi pakket sekkene og koffertene våre stappfulle og satte kursen mot flyplassen en siste gang. De siste dagene har vært nesten uvirkelige. Pastoren i kirka vår kommer fra USA, og skulle også reise hjem nå etter å ha bodd og arbeidet i Uganda i ni år. Han sa at det føltes som når et høytrykk og lavtrykk møtes: på den ene siden vil man reise hjem, tilbake til de man er glad i og det som føles trygt, men man føler seg også dratt mot dette nye hjemmet som man er blitt vant til og alle de nye vennene man har fått her. Når lavtrykket og høytrykket kolliderer, blir det storm. Det var akkurat slik jeg også følte meg. Fanget i en forvirret tornado av motstridende følelser. Ja, det høres kanskje pompøst ut, men det var sånn det var. De siste ukene i Uganda var fylt av så mange gode minner og opplevelser. Da vi hadde en samtale med sjefen vår fra Strømmestiftelsen for å snakke om året som hadde gått, fikk vi spørsmålet: «Hva var det verste som skjedde?» og vi hadde helt ærlig ikke noe svar til det. Dette året har vært nesten uten dårlige opplevelser, uten alvorlige uhell eller store konflikter. Jeg må bare gi all ære til de tre jentene jeg har bodd med for å være så modne og reflekterte som de er, det er sammen at vi har klart å gjøre dette til et fantastisk år.

Fortsatt er jeg utrolig forvirret og usikker på hva som egentlig har hendt. Går det virkelig an at planeten Norge og planeten Uganda finnes på en og samme tid, på samme jordklode? På noen timer har jeg beveget meg fra regntid, bananpalmer, storhornede kyr midt i veien, moskérop, damer som balanserer hva det skal være på hodet, tette og klamme markeder, den smilende, men litt frekke, dama som selger tomater og de mangfoldige Miles2Smiles-barna, til Amsterdam flyplass som er støvfri, har førti typer kaffe, selvspylende toalett og traller med knirkefrie hjul. Enda et par timer senere er jeg på Kjevik, med frisk norsk luft, grantrær, narvesen, tunneler og broer, snøflekker og måker. En ting er sikkert: vi lever i en mangfoldig og kontrastfylt verden. Selv etter et par dager i Norge merker jeg at jeg ikke helt klarer å skjønne hvordan jeg skal reagere på det å være tilbake. Eller hva jeg skal blogge om. De siste ukene var jeg uten internett, og måtte derfor hoppe over blogginlegg om både et møte med korrupt politi, livet mitt som mor til ti babyer på miles, hvordan vi kom tett innpå da politiet møtte fredelige demonstrasjoner med tåregass og gummikuler, eller hvordan Birgits siste kveld i Uganda ble feiret med kinesisk farvelsang på en altfor fjong restaurant. Det er med andre ord mye rart som går og surrer under håret mitt. Det er forhåpentligvis en bra ting.

Det verste med å reise var å måtte forlate alle bestevennene mine på Miles2Smiles, uten at de visste at jeg reiste for godt. Det er ufattelig urettferdig at jeg kan sette meg på et fly og reise av sted, mens de blir igjen for å leve ut skjebner så annerledes fra min egen. Jeg har så mange drømmer for dem, de skulle bare visst. Jeg håper noen av dem vet hvor mye de har betydd for meg og hvor mye de har lært meg, bare ved å være seg selv. Farvel for nå.

Weraba er luganda og betyr farvel.
Publisert i Alt mulig, Miles2Smiles, Uganda | 1 kommentar

Det er noe rart inne på kontoret – en bildefortelling med rim

I dag er det noe rart inne på kontoret. Har noen malt veggene, eller kanskje bordet? Jeg skjønte straks at noe var på gang, når vennene mine stod utenfor og sang.

kompaSANY0475

Inn gjennom hullet prøver jeg å kikke, men hva det rare er, det ser jeg ikke.

kompaSANY0471

Auntie Kikki, åpne døra så vi kan gå inn! Er det noe rart der, eller er det bare oppspinn?

kompaSANY0473

Jentene måper og guttene peker. Vi kan ikke tro det, det er digrekompaSANY0474

KASSER MED LEKER!

kompaSANY0472

Lekene har kommet langveisfra, gitt av Holtes snille elever. De har samlet inn for dem som ikke har tre TVer. Nå blir de julepresanger i mars, gitt med en klem. Men vi må vente helt til vi blir henta for å gå hjem. Når Mamma kommer, skal jeg få min egen bil. Den skal jeg gjemme så godt at jeg håper jeg ikke blir senil.

kompaIMG_5793

Auntie Kikki synes det er gøy å gi bort småbiler og bamser, men så brått idyllen stanser.

kompaIMG_5792

“Er det bare de som reiser hjem som skal få? Jeg henter sekken og begynner å gå!” Midt i  et felles rømningsforsøk, ja barnestim om du vil, ble det ikke lett å få utdelingen til.

kompaIMG_5791 paint

Jeg tror ikke noen klarte å rømme, men lekekassene var lette å tømme. På en-to-tre var alt adoptert, håper Barbiedokken allerede var vaksinert.

Det vil jo som oftest gå bra til sist. Og hvor jeg har gjemt lekebilen min, det skulle du bare visst!

kompaIMG_5795

 

Takk til Holte for alle lekene, takk til broren min Tore for å være kul og betale skyhøy porto, takk til ungene på Miles for å være verdens blideste og mest takknemlige barn.

Publisert i Miles2Smiles | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

To gode venner

image

Si hva du vil om Gaddafi, men det er jo litt stilig at han har kvinnelige livvakter. (Fra Ugandabesøket hans i 2008)

Kule typer har det med å finne hverandre. Da jeg leste overskriftene “Museveni attacks west over Libya” og “Museveni defends Gadaffi” i de to største avisene i går, trodde jeg han hadde sendt styrker til Libya for å beskytte Gadaffi. Det viste seg at de mente “west” som i Vesten, og det var et langt skriv Museveni hadde publisert hvor han går hardt ut mot Sikkerhetsrådet. Ingen jagerflysendinger enda altså, takk og lov. De er visst gamle sammensvorne, Mussen og Gadda. Derfor var det kanskje ikke så rart at jeg kom over denne sjarmerende chapatibua her om dagen. kompaIMG_5732

kompaIMG_5734

kompaIMG_5733

Gaddafisk kvalitet og hallal? Ja takk!

Publisert i Uganda | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Overskrift

Det har skjedd litt av hvert den siste uka, jeg har som så mange ganger før i Uganda opplevd ting for første gang. La meg dele.

  1. Jeg har vært hos legen og fått diagnosen “amøbe”. Oppmuntrende.
  2. Jeg har våknet opp på natta av at senga rister og har, etter et par forvirrende sekunder, skjønt at det er jordskjelv på gang (andre muligheter: 1.pensjonisten under oss har fest. 2.Birgit har bindt fast tau i senga mi og sitter utenfor døra og rykker i det). Det gikk heldigvis bra med porselenet.
  3. Jeg har hilst på en fyr nede i gata som introduserte seg selv slik: “YES,” (peker på seg selv) “you know me? You are my father.” Jeg var dessverre allerede på vei med motorsykkeltaxi og fikk derfor ikke anledning til å stifte nærmere bekjentskap med sønnen min.
  4. Jeg har betalt en regning. Tankene mine vandret stadig tilbake til 60-talls teorien min (les den her) der jeg stod i kø i banken med utfylt kvittering (med kontonummer som inneholder det kjente og kjære tallet “H”) og kontantene klare. Inngangen til banken er forresten nevneverdig. For å komme inn, måtte man inn én og én i en rund glasskapsel, vente der i tre sekunder, så åpnet den på andre siden. Birgit og jeg var enige om at de kapslene antagelig kunne beame deg av gårde til hvilken som helst bank i verden, men de tekniske detaljene bak en slik beaming kan vi lite om, og endte derfor opp med å komme ut igjen på Kampalas gater.
  5. Sist, men ikke minst, jeg har feira kvinnedagen i den utroligste sammenkomsten jeg kan forestille meg. Det foregikk på et digert, lukka område, flystripa i Kampala, og det var tusenvis av uniformerte politi og soldater, et digert militærkorps, og et par tusen kvinner (og noen menn) fra forskjellige foreninger som var samlet for å gå parade for… ja det kan man jo egentlig lure på. Det var noen hundre festkledde mennesker som satt på sidelinja og så på det hele, men hedersplassen hadde ministrene, og presidenten selv. Dagen, som begynte ivrig og glad, utviklet seg til å bli en venteprøve for æresgjesten. Vi stod oppstilt på linjer og rekker over halve flystripa (det føltes som å være del av en eller annen Nord-Koreansk parade) og myste mot scenen flere hundre meter borte, hvor vi skimta både skoleelever, kampsportutøvere og populære sangerinner, som underholdt med ryggen mot oss og fronten vendt mot hedersplassene. Det var en av de varmeste dagene vi har hatt så langt, og der vi stod midt i solsteika tok det ikke mange timene før de oppstilte soldatene begynte å svime av. Røde Kors løp fram og tilbake med bårene sine og ble både mer dramatisk og mer spennende å følge med på enn konferansierens tale om helse og svangerskap. Etter et par timer kom sjefen sjøl, til stor jubel fra kvinnene som nettopp hadde fortalt oss om arrogansen og latskapen til samme mann.

Ukas videoblogg: Kvinnedagen, så mye som sensuren tillater oss å vise dere.

Ett minutt 16
Publisert i Nonsens, Uganda, Vlogg | Merket med , , , , , , , , , , , , | 4 kommentarer

Kvinnedagen i Uganda

8. mars i Uganda er ingen spøk. Det er offentlig helligdag, og vi skal være med å gå i tog under banneren til Miles2Smiles’ sparegruppe for kvinner. Dette blir ikke bare første gang jeg skal gå i 8. mars-tog, men også første gang jeg blogger den 8. mars. Jeg tipper det blir en hel del debatt hjemme i Norge i dag om både det ene og det andre, men jeg vil egentlig bare benytte anledningen til å fortelle om hvor imponert jeg er over mange av kvinnene her i Uganda.  kompaIMG_5729

Jeg har møtt kvinner som er blitt forlatt av mannen og sitter igjen med barn og huslån, uten utdanning eller fast inntekt.

Kvinner som har startet opp helt på egenhånd da ingen andre hadde troa på dem og de bare kunne stole på seg selv.

Kvinner som går på jobb hele dagen lang, hver dag, for luselønn, og som ikke kan vente annet enn mer arbeid når de kommer hjem.

Kvinner som hjelper hverandre ut av nøden ved å spare penger sammen, utveksler råd om barneoppdragelse eller får hjelp når barna er syke.

Enker og alenemødre som ikke kan betale for skolegang til alle barna, og blir tvunget til å velge hvilke av barna som skal få fortsette på skolen.

Kvinner som har satset på utdanning og fått gode jobber, men har måttet ofre et liv som husmor og blir sett på som en trussel av mange menn.

Kvinner som har en utrolig kjærlighet for sine barn, samme hva de måtte gå igjennom.

Men jeg har enda ikke møtt den kvinnen som har gitt opp.

kompaIMG_5743

Jeg ble med sjefen min Catherine til City Council (tilsvarende kommunen) for å ordne med paraden, og på kontoret for utvikling, hvor vi var, jobba det kun kvinner. Da jeg påpekte det, svarte de kontant: “Of course. Do you think it’s the men who develop this country? Empower the women; empower the community.”

Til alle kvinner over hele verden (som kan lese norsk):

Gratulerer med dagen!

Publisert i Alt mulig, Uganda | Merket med , , , , , , | 4 kommentarer

Webale nnyo

kompaIMG_5621kompaIMG_5410kompaIMG_5602kompaIMG_5599kompaIMG_5562kompaIMG_5525kompaIMG_5519kompaIMG_5504kompaIMG_5502kompaIMG_5478kompaIMG_5438kompaIMG_5421

Hvis disse bildene ikke sa deg noe som helst og du sitter og prøver å vri hjernen for å finne en sammenheng – jeg har hatt besøk av foreldrene mine og vi var blant annet på safari i Murchison Falls. Heretter burde det herske liten tvil om at Uganda er et land med vakker natur og mangfoldig dyreliv, for ikke å snakke om fugleliv (det ble for øvrig mye snakk om fugleliv). I forkant av besøket hadde de arrangert et kunstlotteri hvor inntektene gikk til Miles2Smiles, og de klarte å samle inn utrolig mye penger. Jeg er imponert og rørt over givergleden og engasjementet som finnes der hjemme! Folk bryr seg, og det er så godt å vite. Nå blir det bygd kjøkken med tak og energisparende ovner, vi har fått et lite vannrenseanlegg, rutsjebane og større klasserom planlegges, og det gjør også en tur til lekeland med ungene. Dessuten går vi og venter på noen litt sene julegaver fra Holte ungdomsskole. Det er mye som går i riktig retning for tiden. Fra alle oss på Miles2Smiles: Tusen takk for alle bidrag fra dere der hjemme, det betyr så vanvittig mye. kompaIMG_5715kompaIMG_5675

“Webale nnyo” er luganda og betyr tusen takk.

Publisert i Miles2Smiles, Uganda | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Men hva gjør du egentlig der nede i Uganda?

Godt spørsmål. Jeg velger å besvare det med hjelp av fotografier og en videoblogg. Dagene her blir fylt med mye jobbing, men vi får nå tid til andre ting også.

kompa014

For et par uker siden arrangerte kirka vår dåp ved Lake Victoria. Det var masse folk der, noen var der for å bli døpt og andre bare for å være med på festen. Det var mat, ballspill, hoppeslott og det hele. Jammen dukka ikke en original fra kirka også opp, som jeg synes scorte full pott på klesfronten for anledningen.

kompa009

Meg og Marie Louise fikk en leksjon i rumpevrikking av ei som virkelig kunne faget. Jeg vil ikke påstå vi ble så veldig mye flinkere.

kompa007

Vi går mye rundt i Kampala by, som det har tatt fire måneder å forstå seg på. Det lureste er egentlig å gå seg vill, for da kan man ende opp med å få se et stilig hinduistisk tempel, eller valgkampanjer med hundrevis av ivrige tilhengere. kompa010

Kalewre, området der vi bor, kan være både vanvittig travelt og utrolig avslappet. Jeg får alltid fred i sjela når jeg ser den lokale saueflokken. De har en del hobbyer, som å beite i veikanten eller få latterlig søte lam veldig ofte. Man kan lære mye av folk som bor i Kalewre. Jeg fikk for eksempel lov til å smake på en lokal spesialitet kalt jumomba (tror jeg) i grønnsaksboden til ei mor her om dagen. Jumomba er ikke mindre enn en steinlignende sak lagd av jord som kvinner spiser når de er gravide. Det fikk jeg forøvrig ikke vite før etter at jeg hadde spist den.

kompa011

Vi har det faktisk veldig godt her nede. Jeg synes vi er et flott team, de fire jentene i Det Rosa Palasset.

kompa005

Naomi digger å gå med fine kjoler og ta kule bilder

kompa004

Marie-Louise digger å sole seg og være skikkelig blid

kompa006

Birgit digger å bli kjent med nye mennesker

Når man trodde gjengen ikke kunne bli bedre, får plutselig Birgit besøk av Mari, ei veldig tøff jente som har kommet hele veien til Kalewre og er med oss på jobb på Miles2Smiles. For det vi gjør mest av alt her nede i Uganda er jo å være med alle ungene der. Hvis du lurer på om det fortsatt går an å synes at ugandiske unger er de mest sjarmerende i hele verden, ta en titt på denne krabaten.

kompaIMG_5044

kompaIMG_5046

Oioioi. Ukens videoblogg er fra en arbeidsdag på Miles2Smiles, møt hyggelige Auntie Marie, se oss jobbe og slite og bli takknemlig for at du får noe annet enn posho i nistepakka di.

Ett minutt 15
Publisert i Analoge bilder, Miles2Smiles, Vlogg | Merket med , , , , , , , , , | 1 kommentar